RISS 2011 nr. 3, årgang 9


RISS 2011 nr. 3 kan leses her

Innhold:

Ingvild Øye: Arkeologistudiet i Bergen – et tilbakeblikk på de siste 25 år
Ole Tveiten: Utmarka – eit unikt arkeologisk kjeldemateriale
Gro Mandt: Tolkninger i takt med tidsånden
Stian Hamre: I døden er vi slett ikke like
Håkon Reiersen: Mektige kvinner og menn frå Osterøy. Tankar kring eit gjenoppdaga svard frå 300-talet på British Museum

 

Arkeologistudiet i Bergen – et tilbakeblikk på de siste 25 år
Ingvild Øye

I år er det 25 år siden den første hovedfagsoppgaven i arkeologi ble levert i Bergen. Den markerte et nytt fagstudium som erstattet den tidligere og mer spesialiserte magistergraden som var uten veiledning. Innføringen av hovedfaget, og fra 2003 mastergraden, var innledningen til en kraftig vekstperiode med en utvidelse og nyorientering av studietilbudet. Antall arkeologistudenter økte, og langt flere satset på arkeologi som karrierevei. Forskerutdanningen, det vil si doktorgrad, har også vært i omforming som følge av disse endringene. I motsetning til den gamle magistergraden og dr.philos-graden var hovedfaget og den nye dr.art.-graden – og senere master- og PhD-graden – basert på at studentene fikk veiledning. Det stilte også nye krav til undervisningen i faget.

Utmarka – eit unikt arkeologisk kjeldemateriale
Ole Tveiten

Noreg kan på fleire måtar reknast som ein utkant i Europa i mellomalderen, noko mellom anna skriftlege kjelder frå denne perioden ber preg av. På eit område skil likevel Noreg seg ut med eit spesielt interessant materiale. Utmarka – dei store områda både på høgfjellet og i låglandet som ikkje har vore intensivt oppdyrka tilbake til gamal tid inneheld så rike arkeologiske funn at dei må reknast som unike, også i europeisk samanheng. Desse funna vitnar om kor mykje utmarka har hatt å seie, både økonomisk og kulturelt, og her er det mange potensielle forskingsprosjekt å ta fatt i.

Tolkninger i takt med tidsånden
Gro Mandt

Utforskingen av den skandinaviske bergkunsten strekker seg over nesten 400 år. En flora av forskjelligartede og tidvis motstridende forklaringsmodeller har vokst fram, samtidig som funnmengden har økt, fulgt av en stadig mer sofistikert metodikk for gjenfinning, datering og dokumentasjon av bildene i berg. At datatilfanget har økt, er imidlertid ikke hele forklaringen på at tolkninger er blitt revurdert og endret over tid. For å forstå hvorfor stadig nye problemstillinger og tolkningsmodeller utformes, må vi se på hvilke faktorer som styrer forskningsprosessen.

I døden er vi slett ikke like
Stian Hamre

Ved innføringen av kristendommen i Norge på 1000-tallet ble det en markant endring i hvor og hvordan den døde ble begravd. De største endringene av begravelseskikken var nok at kristendommen krevde at alle kristne skulle begraves i vigslet jord, noe som i praksis ville si at de skulle begraves på et relativt begrenset område rundt kirkebygningene. I tillegg ble alle begravd på likt vis under flat mark og det ble slutt på kremeringsbegravelser. Ved første øyekast kan det se ut som om kristendommen innførte en form for likhet i døden, i motsetning til hvordan sosiale forskjeller tidligere hadde blitt markert gjennom store gravmonumenter. Det heter seg at i døden er vi alle like, men det er likevel lite som tyder på at dette var tilfelle i middelalderen. Både skriftlige og arkeologiske kilder viser at det var flere faktorer som innvirket på hvor man ble plassert på kirkegården: kjønn, sosial status, alder. I denne artikkelen vil jeg prøve å belyse dette ved en gjennomgang av noen av de skriftlige og arkeologiske bevisene for tidlig kristen gravskikk, med spesiell vekt på min egen studie av det norske osteoarkeologiske materialet fra fire tidlig kristne gravplasser.

Mektige kvinner og menn frå Osterøy. Tankar kring eit gjenoppdaga sverd frå 300-talet på British Museum
Håkon Reiertsen

I artikkelen blir det kort omtala eit gravfunn frå Mele på Osterøy som har ligge på British Museum i 150 år, men som få norske forskarar har kjent til. Blant gjenstandane frå grava er eit sverd av Mollestadtype, frå siste halvdel av 300-talet. Dette er det einaste sverdet av denne typen som hittil er funne i Hordaland og det verker ikkje tilfeldig at eit så fint sverd er funne nett her. Frå denne garden har ein ei kvinnegrav frå same hundreåret som er blant dei aller rikaste i fylket frå yngre romartid. Likeeins har ein i ei grav på nabogarden Mjelde funne ein medaljong av gull frå 300-talet som viser at eliten på Osterøy har hatt førebilete i fjerne land. Saman vitnar desse og andre gravfunn frå sørvestdelen av Osterøy om at dette området nok har vore eit regionalt senter ved overgangen til folkevandringstid.

 

Redaksjon:

Karoline Hareide Breivik (red.) 

Martha Kristine Lillestøl

Anna Skaar

Ann-Kristin Dahlberg

Per Christian Burhol

RISS 2003 nr. 1, årgang 1

RISS nr. 1 2003

Innhold:

Bjørnstad, Ragnar: Jernvinna på Vestlandet
Øye, Ingvild: Hovedfaget – mellom magistergrad og mastergrad
Fredriksen, Per Ditlef: Alkohol og drikkeritual. Gjestebodet i nordeuropeisk folkevandringstid (400-520/530 e. Kr.)
Nyland, Astrid: Landskapsanalysens verdi
Sundet, Nils Ole: En julegave

 

Jernvinna på Vestlandet
Ragnar Bjørnstad
I hovedfagsavhandlingen min ”Teknologi og samfunn. Jernvinna på Vestlandet i jernalder” har jeg klassifisert jernframstillingsanlegg fra jernalder og middelalder i Hordaland og Sogn i henhold til kronologiske og typologiske skjema som er utarbeida ved de store utmarksprosjektene i Trøndelag og på Østlandet de siste tjue årene. Denne klassifiseringen har dannet grunnlaget for en helhetlig analyse av jernframstillingsaktiviteten innenfor dens økonomiske, sosiale og symbolske kontekst. Jeg har også fokusert på endringsprosesser mellom eldre og yngre jernalder i et langtidsperspektiv.

Hovedfaget – mellom magistergrad og mastergrad
Ingvild Øye
Til høsten tas de første nye studenter opp på mastergradsstudiet, et femårig intensivt studieløp som skal erstatte den gamle cand.philol-graden og hovedfaget. Det skjer nøyaktig 15 år etter den siste magistergrad ble avlagt ved Universitetet i Bergen. Siden de tre første hovedfagsstudentene i arkeologi – Chistopher Prescott, Evy Berg og Anne-Brith Hatleskog – leverte inn sine hovedfagsoppgaver i 1986, er de blitt etterfulgt av 94 andre ferdige kandidater, og dessuten 12 M.phil-studenter fra utviklingsland. Det kan derfor være tid for et tilbakeblikk og se på hva hovedfagsstudiet har representert og betydd i disse 18 årene med hovedfag.

Alkohol og drikkeritual. Gjestebodet i nordeuropeisk folkevandringstid (400-520/530 e.Kr.)
Per Ditlef Fredriksen
Med utgangspunkt i at gjestebod med mat og drikke kan vere arena for politiske relasjoner og symbolske utsegner til andre menneske vil eg i det følgjande sjå nærare på gjestebod i folkevandringstid. Denne vesle gjennomgangen tek i hovudsak føre seg endringer som kan sjåast i det arkeologiske busetnadsmaterialet i Sør-Skandinavia – i Danmark, det sørlige Sverige og det sørlige Norge. Men endringene må òg sjåast i eit vidare nordeuropeisk perspektiv.

Landskapsanalysens verdi
Astrid Nyland
Den arkeologiske debatten siden 1990-tallet benytter i økende grad teorier og tanker rundt landskap og steds betydning for menneskelig bekreftelse av seg selv og sine virkeligheter. Det økte fokuset på stedets betydning og tilstedeværelse har igjen ført til ny oppmerksomhet på metodene som brukes i arkeologisk materialinnsamling. Jeg vil nedenfor se på en landskapsanalyse som én landskapsarkeologisk metode, først og fremst med fokus på bergkunstforskning og forvaltning.

En julegave
Nils Ole Sundet
I 1962 fikk Vestlandske kunstindustrimuseum tre lekythoi i julegave fra Agnethe og Wilhelm Anton Mohn. Hvor disse er funnet er ikke kjent for artikkelforfatteren. En lekythos (flertall lekythoi) er en stor oljeflaske til bruk i rituelle ofringer. Lekythoi kjennetegnes med en lang sylindrisk kropp med en lett elegant fot, og en smal hals med løkkeformet hank festet til hals og skulder, med en konveks tykkleppet munn. Gavens tre lekythoi er ikke like. En er hvitbemalet med et enkelt figurmotiv, en type som finnes hovedsakelig i gravkontekster. Nummer to har en ren geometrisk dekor og nummer tre i attisk sortfigur stil. Professor Emeritus Axel Seeberg, UiO, har attribuert de to sistnevnte til ”kjerringmaleren” (the beldam painter), Athen med datering 470-460 f.Kr. og den førstnevnte til Tymbosmaleren eller hans gruppe.

Redaksjonen:

Christoffer Knagenhjelm (red.)

Vibeke Lia

Bjørnar Sæbø

John Olsen