Leder:

I lederen til det forrige nummeret av RISS hevdet jeg at arkeologi er «gjenfødelsens vitenskap mer enn noe annet». Men det er også studiet av det mørke, i flere av ordets betydninger. Fortiden, vårt studiemateriale som arkeologer, er et mørkt sted i den forstand at det er oss ukjent; vi klarer kanskje å skimte omrisset av fjerne skygger, men vi kan ikke med sikkerhet gjenkjenne og beskrive deres form og innhold.

Arkeologi, sammensatt av αρχαίος (gammel) og λόγος (ord), betyr læren om det gamle, og vi som arkeologer er dermed de som leser det gamle. Gjennom det store spekteret av kilder vi har til rådighet har vi altså kompetansen til potensielt å trekke fortiden ut av mørket og gjøre det ukjente kjent. Men fortiden kan også være et kjent sted, et sted vi henter inspirasjon og forsøker å ta lærdom fra, ofte med en baktanke om ikke å la «mørke» hendelser i fortiden gjenta seg i nåtiden eller framtiden. Gjennom å studere fortidens «mørke kapitler», slik som krig og vold, og formidlingen av disse, kan vi lære oss selv bedre å kjenne som mennesker, og få større innblikk i de mekanismene som har ført til hvordan vår samtid er, både fra et samfunnsperspektiv og på et individuelt plan. Derfor har redaksjonen i dette nummeret av RISS forsøkt å samle inn bidrag som utforsker begge disse forståelsene av det mørke, nemlig som det ukjente og som det farlige. Nummeret inneholder fem artikler som strekker seg fra neolitikum via bronsealderen og antikken til moderne tid, som på forskjellige måter belyser mørke kapitler i arkeologien. I tillegg har vi med et intervju, illustrasjoner med supplerende tekst, og en presen-
tasjon av avhandlingene til masterstudentene som uteksamineres dette semesteret.

Nummeret begynner med Solveig Chaudesaigues-Clausens artikkel om beinspisser, vold og død i sør-Skandinavia i tidlig-neolittisk tid (4000-3300 fvt.). Hun reflekterer rundt hvorvidt disse og et utvalg andre våpen ble produsert utelukkende for voldelige formål, og belyser hvordan vold i denne perioden kan knyttes til endringer av samfunnsstrukturer og rituell aktivitet, og økningen i sosial ulikhet og territoriell konkurranse.

Denne forbindelsen mellom bruk av vold og sosial ulikhet er også tema for artikkelen om den spanske bronsealderkulturen El Argar (2200-1550 fvt.) skrevet av Elena Cantero Ros. Oppkalt etter en lokalitet sammenlignet med Troja, fremstår denne kulturen som enestående i det vestlige Middelhavet i denne perioden, ikke bare på grunn av sin kompleksitet men også på grunn av sin materielle kultur som inneholder mange gjenstander og arkitektoniske elementer som indikerer en høy grad av vold i samfunnet for å opprettholde en dominerende gruppe.

Etter en krigersk og voldelig start på nummeret får vi et mer lystig og informativt møte med Vinterviking, representert av Katja Regevik, Anna Økstra og Morten Kutschera, som intervjues av vårt redaksjonsmedlem Helene Robinson. Vinterviking er et årlig seminar der vikingtidas historie formidles på en levende måte i form av aktiv deltagelse og iakttagelse, blant annet produksjonsarbeid av beinredskaper, med formålet å belyse andre aspekter av vikingtidas materielle kultur enn den som ofte presenteres i populærkulturen, blant annet drikkekultur og krigerske holdninger.

Fra formidling av vikingtida i samtiden forflytter vi oss til førkolumbiske steinstatuer utstilt i hagen til Museo Frida Kahlo i Mexico City, i form av fotografier (inkludert vårt vakre og skyggefulle forsidebilde) tatt av vårt framtidige redaksjonsmedlem Yrja Skjærum. I et supplerende essay reflekterer hun rundt hvordan slike arkeologiske gjenstander, ofte plyndret på ulovlig vis i form av huaquerismo, blir utstilt, og hvordan de heller burde blitt utstilt, i et museum beregnet på moderne kunst.

Deretter følger to artikler som omhandler resepsjonen og framstillingen av den urbane topografien i Roma, en by der et enormt antall arkeologiske levninger blir tvunget til å sameksistere med befolkningen i en (delvis) moderne millionby. Først reflekterer Christopher Siwicki rundt hvorfor det fortsatt er så mye vi ikke vet om antikkens Roma, et studiemateriale som i tillegg til arkeologi også inkluderer en rekke andre kildetyper, og problemene med å uthente arkeologisk informasjon fra en moderne storby, og hvorfor det kanskje er nødvendig å la antikke strukturer ligge intakt, ettersom potensielle utgravninger ofte resulterer i rivingen av senere bygninger og uønskede endringer i bymiljøet. Roma er en by full av ikke bare «the known unknown», altså strukturer vi vet eksisterer men ikke har gravd ut, vet hvor er eller hva ble brukt til, men også «the known unknown», altså strukturer vi vet eksisterer men ikke har gravd ut, vet hvor er eller hva ble brukt til, men også «the unknown unknown», bygninger og gjenstander ikke inkludert i vår nåtidige kunnskap om antikke strukturer eller bygninger som ligger under deler av byen som aldri har blitt utgravd. Det er nettopp mangelen på denne kunnskapen som gir klassiske arkeologer spennende utfordringer i dag.

En som ville utforske flere «known unknowns» var Giacomo Boni, en selvlært drop-out arkitektstudent uten arkeologisk utdannelse som på slutten av 1800- og tidlig 1900-tallet var ansvarlig for utgravningen av store deler av Forum Romanum, ved hjelp av den noe uortodokse kombinasjon av nyskapende vitenskapelige utgravnings- og dokumentasjonsmetoder, inkludert stratigrafi og luftballong-foto, og en ukritisk bruk av dynamitt. I sin artikkel skriver Siri Sande, på bakgrunn av den nylige utstillingen «Giacomo Boni. L’alba della modernità» på Forum Romanum, om Bonis rolle i det arkeologiske miljøet i sin samtid, som blant annet besto av fagfolk som ikke anerkjente feltarbeid som vitenskapelig metode, og om hans ettermæle og hvordan han delvis ikke har fått den anerkjennelsen han kanskje hadde fortjent.

Formidling av kulturarv, riktignok betydelig mer smertefull, er også temaet for Johanne Bergers artikkel om SS-Strafgefangenenlager Falstad, en krigsfangeleir i Trøndelag brukt av nazistene under andre verdenskrig som i dag huser Falstadsenteret – et museum, menneskerettighetssenter og forskningsinsti-
tusjon som formidler de umenneskelige forholdene krigsfangene levde under.

Men historien til denne bygningen, slik som ofte er tilfellet i arkeologien, strekker seg langt utover de fem årene krigen varte; det ble etablert som et skolehjem for vanskeligstilte gutter, og etter krigen fungerte det som en tvangsarbeidsleir for hovedsakelig norske nazister, NS-medlemmer og nazi-sympatisører, før det fra 1951 til 1992 var en spesialskole for barn med lærevansker. Berger reflekterer rundt hvordan en slik kompleks historie skal formidles; er vi bare interessert i å høre om eller lære fra krigens mørke kapittel, eller burde hele bygningens historie inkluderes?

Siden det mørke, dystre, vanskelige, ukjente og uvisse har fulgt oss gjennom hele dette bladet, er det på sin plass å avslutte med å følge opp en gammel RISS-tradisjon der vi hyller masterstudentene i arkeologi ved Universitetet i Bergen som leverer sine oppgaver dette eller neste semester med en kort presentasjon av deres arbeid. Det er stor variasjon i temaene for masteroppgavene, noe som reflekterer ikke bare mangfoldet blant studentene, men også mangfoldet av mulighetene i arkeologien for å belyse mørke kapitler og opplyse oss som mennesker i samtiden.

Etter to numre og en reise fra «gjenfødelse» til «mørke kapitler» takker denne redaksjonen for seg og overlater RISS i hendene til nye krefter under ledelse av kommende redaktør Helene Robinson. Det har vært et krevende, men givende arbeid: vi håper vi har omgjort RISS til en institusjon som kan fungere som bindeledd mellom studenter og fagfolk, og at det vil fortsette å belyse og trekke ut fra mørket interessante og relevante temaer i arkeologisk forskning.

Med ønske om god lesing, god sommer og godt feltarbeid,
Redaktør
Aksel Teigen Breistrand

 

Redaksjonen:

Aksel Teigen Breistrand
Gøril Lambrechts Thue
Karen Kvamme Aase
Magnus Innvær
Erlend Bakken Eide
Janne Lande
Lillian Time
Helene Robinson

Forsidebilde: Yrja Skjærum

Grafisk formgivning: Helene Robinson